Kronikk: Løsningene finnes i utnytting av alger

Skal algene redde verden trengs også kompetente myndigheter

Det settes enorme forventninger til at løsningene på flere av våre miljø-, klima- og næringsutfordringer skal finnes i utnytting av alger, i første rekke marine makroalger. Og knapt noen vekst på jorda har tilsvarende muligheter. Men det er flere utfordringer som må løses dersom bruk av alger skal være bærekraftig, og som krever at vi har kompetente og våkne myndigheter.

1. Det må bli økonomisk lønnsomt å dyrke alger. Fiskeoppdrett og energileverandører ser ut til å kunne bli den store mottakeren for alger. Fiskeoppdrett er helt avhengig av å få nye protein- og fettressurser til fôret for å holde dagens marked, og i særdeleshet for å skape den vekst som myndighetene ønsker; 5 – 7 dobling fram til 2050, eller fra 1,25 mill. tonn til om lag 7,5 mill. tonn). Problemet er bare at så lenge fôrprodusentene kan importere billig protein fra soya og raps i hovedsak produsert i Sør-Amerika, går de ikke inn og kjøper dyrt algeprotein eller fett, og oppdretterne har i realiteten ikke noe valg: De må fortsette med å fôre fisken med landproduserte proteiner i stedet for proteiner fra marine organismer. Her er det derfor nødvendig at myndighetene går inn og styrer utvklinga gjennom regulering. Det må gjøres «miljø- og klimafientlig» å bruke landproduserte vegetabiler i fiskefôr, og dermed påføre selskapene en klimaavgift for derigjennom å tvinge dem til å redusere forbruket av f.eks. soya. I tillegg kan de stimulere algeproduksjonen med kjøp av CO2 kvoter, sånn at produksjonen kan bli mer lønnsom.

2. Det er bare kultivering og dyrking av alger som kan gi ei bærekraftig næring. For makroalger, som nok er den type alger som de fleste regner med vil bli den store ressursen framover, krever dette store sjøareal. Dette har vi god tilgang på i Norge, men da må det toles at det drives næringsvirksomhet i havet langs kysten, og at dette ikke utelukkende er en arena for fritidsbåter eller –fiske. Her må myndighetene være tindrende klare på hvilke regler som skal følges, og der reglene er uklare, må de skjerpes. Det er også sånn at om makroalger skal bli mer lønnsomt, må det satses betydelig på å få fram lokale sorter gjennom seleksjon og foredling. Dette gjelder både for tilpassing til miljø- og klimafaktorer (fenologi), størrelse (morfologi) og biokjemisk sammensetning og nivå. Her kan vi i vesentlig grad benytte oss av kunnskapen som er opparbeidet i landbruket, der det er mange eksempler på at planteforedlerne har tilpasset basismateriale av mange arter til det moderne landbruket og de krav til biokjemisk innhold og kvalitet som samfunnet krever og som gir forbedra økonomi. Myndighetene må derfor straks komme opp med kriterier for hva som skal kreves for å få godkjent en algesort og hvordan den skal oppformeres og dyrkes som elite og stamsæd. Gjør de ikke det vil det raskt bli kaos på dette markedet, og faren for biologisk forurensing vil være overhengende.

3. Prosessering av alger er nødvendig uansett hva de skal brukes til. Her er det to hovedprinsipper som må ligge i bunn når prosesseringssystemene skal utvikles: De må være miljøvennlige, altså må de i størst mulig utstrekning velge bort bruk av kjemikalier i ethvert ledd i prosessen, og de må bruke minimalt med energi i prosesseringa, og den energien som brukes må resirkuleres. I dagens algeindustrier er dessverre dette tatt lite hensyn til. Tørking av algene er f.eks en dominerende prosess i framstillinga av algeprodukter. I Norge kan vi ikke tørke algene på naturlig måte, uten å risikere for store tap av verdifulle næringsstoffer. Det tilføres derfor energi i form av varme og luftgjennomstrømning. Disse forholdene må myndighetene være på vakt mot når de vurderer konsesjonssøknader og finansieringsstøtte, og er klare på hva som kreves av forskningsmiljøene som arbeider med nye prosesseringsmuligheter for å få offentlig støtte til forskninga.

Lista med punkter hvor myndighetene må komme på banen for å få ei god algenæring kunne ha vært gjort mye lengre, som f.eks. å øke kapasiteten på konsesjonsbehandling, men de vet det allerede.

I CapMafi prosjektet og relaterte prosjekter hos prosjektpartnerne jobbes det med å finne gode løsninger på noen av de problemstillingene som kronikken tar opp, men som det framgår av teksten ligger flere av utfordringene hos våre sentrale myndigheter.

Åsbjørn Karlsen